Prinsippet med stedfortredende tjeneste burde ikke virke underlig for noen kristen. Det er den sentrale læresetning i vår tro at Kristi offer soner for våre synder ved stedfortredende å imøtekomme Guds krav til rettferdighet. Vårt arbeid for de døde er en kraftfull erklæring om hans guddommelige karakter og misjon. Den vitner for det første om Kristi oppstandelse, for det annet om hans forsonings uendelige rekkevidde, for det tredje om at han er den eneste kilde til frelse, for det fjerde at han har fastsatt betingelsene for frelse, og for det femte at han skal komme igjen.

De som har gått foran, lever i dag på grunn av Jesus Kristus. Han sa: Jeg er oppstandelsen og livet. "Den som tror på meg, skal leve om han enn dør." Det er utenkelig at denne uttalelsen bare skulle gjelde dem som hadde anledning til å høre hans evangelium i dette livet. Eller at den skulle være opphevet for dem som ikke hadde hørt om den før de døde.

Enkelte har misforstått og tror at avdøde sjeler blir døpt inn i de siste-dagers-helliges tro uten å vite om det, eller at mennesker som en gang tilhørte andre trossamfunn, med tilbakevirkende kraft kan bli påtvunget de siste-dagers-helliges tro. De forutsetter at vi har makt til å tvinge en sjel i trosspørsmål. Selvfølgelig har vi ikke det. Gud ga mennesket handlefrihet fra begynnelsen av, og alle beholder den etter at de dør. Det er av denne grunn evangeliet forkynnes også for de døde, for at de vel skulle dømmes som mennesker i kjødet, men leve som Gud i ånden. (1. Pet. 4:6).

Utvalgte sitater (ikke i rekkefølge) fra D. Todd Christensen, oktoberkonferansen 2000, lørdag formiddag. Liahona, jan. 2001, s. 10.